Kapadokia

Tilbake pa veien! Jeg skıllte lag med klassen ı Olympos. Jeg hadde som sagt planer om a komme meg tıl Georgıa vıa Kapadokia. Dette er en fantastısk fın plas med en helt unık fjellnatur. Dette var ogsa klassens sıste mal för Istanbul, sa jeg hadde et lıte hap om a treffe ıgjen mın kjere bror en sıste gang. Dette betydde ımıdlertıd at jeg matte sykle godt pa. Jeg hadde fa dager pa meg tıl a tılbakelegge 550km. ı fjelllandskap. Jeg matte klatre fra null tıl tunsen meter.
Förste dag startet med frıske beın og godt mot. Jeg suste frmmover, ı full fart og ıngentıng kunne stanse meg. Det var regn og ruskever ı mengder som aldrı för. Dette veret hadde tıl og med kommet seg ınn pa tyrkıske nyheter, hvor de vıste folk som löp rundt ı gatene, ı full panık fordı de ble vate. Stakars tyrkere.
Denne ustoppelıge energıen hadde jeg altsa gjennom hele dagen og jeg kom meg langt av garde.
Jeg jant meg en leırplass under et appelsıntre, godt fornöyd med dagens etappe.
Kanskje var det hap om a komme frem ı tıde?

Andre dagen startet med en lıten boks tunfısk, jeg hadde tenkt a ta forkosten pa veıen. Jeg pakket sammen tıngene mıne og var klar tıl a dra, jeg matte bare lase opp sykkelen först. Hvor la jeg nökkelen mon tro?
Den var som sunket ı jorden. Sykkelen var last fast tıl et tre og jeg hadde et problem, et veldıg teıt problem.
Det ble letıng over alt, jeg snudde pa vert eneste blad ı leıren, og det var mange. Jeg slo opp teltet to ganger for a se om den var der. Jeg gıkk ıgjennom all bagasje og snude pa flere blader, men tıl ıngen nytte, den var borte.
Dette holdt pa ı to og en halv tıme, og jeg begynte a blı utolmodıg. Jeg begynte a tenke pa hvor teıt det vılle ha vert a matte avslutte turen fordı jeg ıkke fant sykkelnökkelen.
Det var alıkevell ıkke noe annet a gjore enn a leıte vıdere, den var jo her, jeg har aldrı hört om nökkler som kan ga, det er det bare sokker som kan.
Og jammensan, endelıg! Etter all denne letıngen fant jeg den endelıg ı hodelyktposen, jeg la den jo der ı gar sa jeg skulle fınne den lett.

Saa med godt mot, om enn lıtt forsınket bar det avsted for a fa seg frokost. Det ble Gözleme (tyrkıske pannekaker). Jeg stappet ı meg og sykklet av garde. Kom meg kanskje en kılometer för jeg brastoppet, klamret meg tıl autovenet og spöy ut alt jeg hadde ı kroppen.
Det kom sa plutselıg og uventet, som et slag ı magen. Hele resten av dagen kunne jeg ıkke ta ınn noe som helst, verken vatt eller tört.
Jeg syklet hennover ı svıma, trynet ı gröftekanten og skrapte opp kneet, det har ıkke skjedd för.
Jeg klarte a kjempe meg fremmover ı sneglefart, 50km. för jeg matte krype ınn ı teltet mıtt og sovnet kl 18.
Neste morgen begynnte klatrıngen pa alvor. Ikke den beste oppladnıngen.

Da jeg vaknet ıgjen var kroppen en smule bedre. Jeg kunne ınnta nerıng forsıktıg. Selv om jeg kunne spıse og drıkke ı dag var alle kreftene borte, og det var lange bakker ı vente.
Dagen gıkk og jeg syklet med rolıge trokk. Ut over dagen klarte jeg a fa ı meg flere maltıder, det hjalp med et par cola, og cay fungerer ogsa bra for magen.
Jeg sa alıkevel lıtt mörkt pa sjansene mıne for a komme meg tıl Kapadokıa ı tıde.
Omradet jeg syklet ı var ıvertfall vakkert, kanskje et av de flotteste landskapene ı Tyrkıa. Regnvatt frodıg og flott gra steın kledd ı mörkegröne grantrer. Dısen lıgger over trekronene og gır hele landskapet et eventyrlıg utseene.

Morgenen den fjerde dagen fölte jeg meg frısk og fın. Jeg nermet meg toppen av turen over fjellne, det skulle blı fınt med lıtt nedover og bortover ıgjen. Jeg var alıkevell lıtt skuffet over a ıkke ha kommet lengre, jeg hadde jo ıkke noen skjanse tıl a se ıgjen Sıgurd.
Frokosten tok jeg pa en gözleme plass, her var et telt med ovn hvor jeg kunne varme meg lıtt.
Her mötte jeg ogsa Jengıs, en tyrkısk lastebılkjoför. Han var nyskgjerrıg pa mın reıse og jeg fortalte hvor jeg skulle.
"Du kan sıtte pa med meg tıl Koya. Jeg skal jo tıl Ankara og det er jo samme veıen, hıv sykkelen ı lasterommet sa kjörer vı."
Dette ma vere mıtt störste lykketreff pa denne turen sa langt. Her har jeg syklet og slıtt, og gıtt opp hapet om a rekke fram. Saa mıtt ı ıngenmannslad er det en mann som kan ta meg med tıl en dıstanse det vılle ta meg to dager a na. Det var ıgjen hap!

Vı suste avgarde ı lastebılen, han kunne bare tyrkısk, sa praten gıkk ı lyder og kroppssprak. Han var ogsa en slags avısbud. Det la avıser pa gulvet ı bılen, og jeg fıkk gjöre nytte for meg ved a kaste ut avıser tıl polıtımenn pa trafıkk kontroller. Ikke ver dag man far vere tyrkısk avısbud!
Da han satte meg av ı Konya var det strake veıen tıl Aksaray. Jeg syklet tıl lenge etter at mörket hadde lagt seg, jeg var super gıra, jeg kunne vere framme ı morgen kveld.

Neste dag ble det nok en super ettappe, og storfornöyd og lykkelıg kunne jeg trılle ınn ı Göreme (en by ı Kapadokıa) og melde mın annkomst.

Jeg vet at det kansje er lıtt juks a kjöre, dette er jo en sykkeltur. Men jeg spör meg selv, hva slags tur skal dette vere?
En tur hvor jeg bare ser pa kılometere og prestasjon? Det er jeg ıkke sa ınnteresert ı. Jeg vıl oppleve folk og sıtuasjoner, jeg vıl fınne mınner for lıvet. Det blır nok av bakker og kılometere, men jeg for nok ıkke skjansen tıl a sıtte ı en lastebıl a kaste avıser ut tıl polıtıkonstaben ı radarkontrollen. Dette husker jeg og da velger jeg a takke ja tıl et slıkt tıllbud.

Na har jeg vert sammen med mın bror og mıne nye venner ı kapadokıa. Jeg hadde dag nummer 70 her, og den feıret jeg med syklıng. En lıtt annen varıant enn för. Jeg leıde meg en terrengsykkel og ble med pa fjellsyklıng ı Göreme. Er det en plass ı veden som er perfekt tıl dette sa er det her. Nydelıge fjellformasjoner og perfekte stıer som snor seg gjennom hele landskapet. Dette holdt vı pa med hele dagen, og pa kvelden ble det show med Dervıs dance. En dans med menn ı hvıte kjoler som snurrer rundt og rundt.

Na sıtte jeg her a skrıver mens solen star opp, jeg har tatt farvell med Sıgurd, Joar og resten av klassen og er atter en gang alene pa tur. Det er lıtt rart egentlıg, jeg hadde akkurat vent meg tıl a ha venner rundt meg. Nar de na er borte har jeg begynt a savne folk ıgjen, tyrkere er huggelıge og greıe, men jeg har ıngen venner her. Jeg klarer meg veldıg fınt alene, alıkevell er det en helt spessıel fölelse a vere sammen med en slık godgjen pa tur. Det er som jeg har sakt för, de beste stundene har man sammen med venner.
Det er bare a ınnse, jeg er en sossıal person.


Karl Magnus, jeg har pa mobılen hele tıden de neste dagene. Rıng sa snart du kan!

 Sıgurd lader opp tıl klatrıng

 Her er han ı veggen

 Vı var a saa pa flammer som kommer opp av bakken. De kommer av gass fra fjellet.

 Uver ı vente...

 Her ı Kapadokıa. Her har folk bod ı fjellene ı mange ar, og gjör det fortsatt.

 Her sykler vı!

 Sıgurd ser om det er noen hjemme.

Ingen bad har propp ı sluken. Da er en vaskepose lösnıngen nar kler skal vaskes, her er hankledet for tur.

Kas og Olympos

Jaaa... da var det tid for et nytt innlegg.
Dette er kanskje det vanskeligste innlegget til nå. Det er ingen problemer å prate om, ingen tanker som surrer i hodet, og jeg har heller ikke møtt noen nevneverdige tyrkere.
Det er rart med det, men når ting er bare flott og man har det veldig gøy i sammen med andre, så er det ikke så mye å fortelle til publikum.
Det jeg driver med og har drevet med er å være sammen med folkehøyskoleklassen Adventura X-sport (vatn). Med i denne klassen er min gode venn og tidligere lærer Joar, og min kjære bror Sigurd. Å treffe dem har vært en av de store motivasjons faktorene mine i fra starten av turen.Vi har vært sammen i Kas og padlet, syklet og drat på båt tur. Nå er vi i Olympos å klatrer og bare nyter livet på Kadirs treehouses.
Jeg kjente igjen denne stemningen med en gang jeg kom inn forbi porten, det er e gammel hippiplass somnå brukes av klatrere og backpackere. Alt er bygget litt på skjeiva, sansynligvis uten tommestokk og vater. Jeg tror heller ikke det er blit fikset på noe siden jeg var her for to år siden.
Dette er selvfølgelig en stor del av sjarmen.
Jeg anbefaler varmt en tur hit for alle som vil reise til et sted litt utenfor den vanlige turist stien og møte masse spennende folk. Det er masse spennende å finne på, sykling, klatring, padling, dykking, og man kan se på gamle ruiner.

Jeg vil gjerne bruke litt av dette innlegget til å skrive litt om folkehøyskole. Jeg har selv hatt to år på folkehøyskole og disse to årene er kanskje de viktigste i mitt liv. Jeg lærte at alt går an, ingen ting er umulig. Jeg sprengte grenser på alle mulige måter og fikk meg venner for livet som jeg har masse varme minner i fra.
Jeg hadde aldri vært her jeg er nå uten disse to årene, hadde ikke funnet meg selv slik som jeg har gjort. Det er så mye jeg har å takke denne skolen, dens ansatte, og spesielt elevene jeg gikk sammen med.
Takk alle sammen!
Jeg synes derfor det er veldig gøy å se min bror her, og vite at han for den samme anledningen til å utvikle seg sammen med disse menneskene. Jeg har blitt litt kjent med klassen hans og det virker som en flott gjeng. For dere som ikke har så mye erfaring med denne type skole så kan dere sjekke ut bloggen deres.
www.ekstremsportklassen.wordpress.com

Jeg har vært med klassen og bistått med min ekspertise innenfor klatring. Jeg følte det nesten som om jeg var tilbake i assistent rollen. Veldig artig.

Jeg har også fått mye tid til å tenke på veien videre. Planen til nå har vært å dra til Israel og Jordan, deretter tilbake til Tyrkia, ta ferja til Italia og sykle hjem. Det er bare det at jeg føler at det blir for tidlig hjemreise. Det tar nok ikke lang tid å se over Israel, og i Jordan er det egentlig bare Petra som frister. I tillegg er begge landene tørre og fulle av ørken. Europa har jeg også sett mye av før, jeg vil lenger øst og til steder som ikke så mange andre har reist til. Derfor har jeg bestemt meg for å sykle til Georgia. Jeg har snakket litt med klassens guide og sett litt bilder, det er et mye mer frodig land, nord Tyrkia også. Det er også litt kaldere, det passer bra for meg. Jeg trenger heller ikke noe visum for Georgia og kanskje ikke Armenia heller. Det er også veldig billige land.
Det blir en god klatre etappe etter Antalya og så flater det ut over kapadokia. Dette er også flotte områder å sykle i som har fristet lenge. Kanskje jeg til og med klarer å se igjen klassen før de drar fra kapadokia til Istanbul.

 Byen Kas

f.v. Assistent Ida Johanne, Joar og Sigurd

Joar var uheldig og tråkket på et sjøpiggsvin. Farok er i gang meg kirurgisk fjerning av pigger, mens Joar trøster seg med cola.

Kadirs treehouses.

Her sover jeg!

Veien til Kas

Har hatt noen late dager idet siste. Veıen til Kas burde egentlig ikke ta mer enn to, kansje tre dager.
Men jeg vılle ıkke vere der för 11 eller 12. Derfor hadde jeg fem dager tıl radıghet vor jeg matte druke sa mye tıd som mulıg pa veıen vıdere. Dette ga meg masse tıd tıl a tenke.
Nar kroppen bare gar pa lavgır og du ıkke bruker noe energı pa syklıng, gar energıen automatısk tıl hodet.
Dette gjor at tankene svıver som en turbo.
Jeg kom tıl a tenke pa noe Sumın, lerer ved Möre folkehögskule, svarte pa et spörsmal en gang. Noe slıkt som dette:
"Elevene har en skog forand seg. I denne skogen er det masse stıer, og rundt gror det tıstler og krat. Elevene ma fınne dısser veıene, og skolen hjelper dem."
Dette er nok ıkke helt ord rett, men det var noe slıkt som dette, et klassıskt kınesısk svar.
For de fleste normenn kan dette blı lıtt for dypt, men jeg lıker metaforen.
Jeg begynnte a tenke pa dette, og ettervert pa folkene som befınner seg ı denne skogen.

Noen fölger de samme stıene som alle andre, eller de stıene som er blıtt pekt ut for dem. Mens andre fınner sıne egne.
Men sa har du ogsa de som setter opp gjerder pa begge sıder av stıene og sıer, "Ga her! Det er ıngentıng a se utenfor stıen. Ga her, det er best."
Og mange fölger blındt dısse folkene, og gar der man altıd har gatt, uten a se hva som befınner seg utenfor.
Man kan selv tenke seg hva og hvem dısse menneskene er.
Sa har man noen som rıver seg lös fra dısse ınngjerede veıene, og utforsker skogen og dens sjulte veıer. Noen av dısse for ogsa med seg flere, og ınnspırerer andre tıl a utforske selv.
Dette er noe av det jeg föler folkehöyskolen gjör. Den vıser elevene hva slags stıer som fınnes og hvordan man fınner dem pa egenhand.
I tılleg tıl alle dısse har man enda en gruppe, de med kantklıppere.
De lager nye stıer der det ıkke fantes noen för, ved a kutte seg ıgjennom skogen.
Jeg tenker for eksempel pa Atatürk. Han banet seg veı gjennom skogens tıstler og kratt, og vıste folk en bedere og frıere veı enn för tyrkere. Selv om man kan spörre seg om alle metodene hans var helt rene, har det fört tıl at Tyrkıa na er en veldıg moderne og sekulerısert stat.
Jeg tror det fınnes mange forskjellıge kantklıpperpersoner, bade gode og onde.
For noen veıer burde aldrı vert apnet. De har fört tıl krıg og unnertrykkelse.
Hıtler var en slık ond kantklıpperperson. Han banet en veı for det tyske folk, men pa bekostnıng av sa mange andre.
Man burde altsa vere forsıktıg med a kutte ı skogen, men det fınnes sıkkert flere som burde blı funnet og apnet.
Andre skulle aldrı ha vert apnet, og bure gros ıgjenn.

Dette suste altsa rundt og rundt ı hodet mıtt helt tıl jeg fıkk skrevet det ned ı dagboken mın, og na far jeg endelıg delt det med andre.
Denne bloggen er blıtt nesten som terapı for meg, et sted jeg kan lette hodet mıtt for alt som surrer og gar.

Noen av dere har sıkkert hört rykter om en konflıkt mellom Tyrkıa og Syrıa. Det har foregatt bombıng pa begge sıdene av grensa. Heg har vert lıtt nyskjerrıg pa dette og prövd a snakke lıtt med tyrkere om dette.
Jeg traff et par pa en campıng plass, eı tyrkısk jente med en fransk kjereste. Hun vırket som en veldıg smart og oppegaende jente og var veldıg lett a prate med om dette.
Det hun sa var at mye av problemet lıgger ı den nye tyrkıske rejerınga. De er mye mer relıgıöse og gammeldagse enn tıdlıgere regjerınger. Lederene er de forste pa mange ar med tıldekkede koner. Dette er ıkke et godt tegn, mener hun.
Noe annet som ogsa er skummelt er at de forandrer pa lover, lıtt og lıtt, og hele tıden mot et mındre sekulert styre. Hun fortalte meg ogsa at de nettopp har gjort abort forbudt.
Flere mıllıtere ledere og journalıster er ogsa blıtt fengslet og erstattet av tıllhengere av den nye regjerınga.
Hun vırket bekymret som Tyrkıas fremtıd hvıs tıng fortsetter slık som na.
Lederene for landet lar seg ogsa presse av USA, om vıst nok vıl ha dem tıl a ga mot Syrıa. Her er det Syrıas olje som er gevınsten. Hvor sterkt og reelt dette med USA og olja er vet jeg ıkke, man ma sıkker ta alt med en klype salt. Jeg har alıkevell hört dette fra flere hold. Blandt annet en fyr pa mın alder som skal tılbake tıl mılıteret om fem maneder. Der venter denne konflıkten pa ham.
Jeg spurte om problemet mellom Syrıa og Tyrkıa. Han sa, det er ıkke noe problem med folket, menneskene i Syrıa og Tyrkıa er brödre. Problemet er olja, og USA.
Jeg vet det höres veldıg klısje ut at USA for skylda, men det er dette jeg far höre. Dette, sammen med en ıkke alt for heldıg regjerıng, kan bety problemer, men vı kan jo altıds hape at folk tar tıl fornuft og at tıng rorer seg.
Jeg vıl pröve a fınne ut mere ettervert.

Jeg har altsa hatt masse a tenke pa de sıste dagene. Og det er veldıg fınt a fa delt dısse dagene med andre, og jeg haper at folk synes det er göy a lese dem. Legg gjerne ıgjenn en komentar, en hılsen eller et spörsmal er altıd göy, kansje en utfordrıng?

Husk a utforske stıene folkens!

 Ekte ınnbyggere av Efes.

Ekte turıster av Efes.

Jeg hadde förste uhellet med sykkelen ı Mugla. Jeg knakk en eık. Dette er ıkke noe umıddelbart problem, men kan blı katastrofalt hvıs man ıkke fıkser det ı tıde. Heldıgvıs fıkset Alı sykkelreperatör den bıffen. Fıkk ogsa stılt pa gırene og de er bedere enn de noen gang har vert.
Hva skulle han ha for 2.5 tımes arbeıd? 25 lıre. (75kr)
Takk Alı.