Tbilisi og hjem

Som jeg hadde håpet var Tbilisi en spennende by, faktisk den eneste i Georgia. Ting fungerer her, folk kan litt engelsk og det er nok mennesker til å fylle opp byen. Derfor blir det ikke bare et tomt skal, men en livlig plass. Jeg kan anbefale denne plassen til flere, Georgia er virkelig et land som fortjener å bli sett. Det er ikke et land mange tenker over, og jeg viste ikke det første om landet før jeg kom hit. Er de kristne eller muslimske? Ah, ei kirke, da er de vel kristne.

Selv om Tbilisi er en spennende by så er en uke bare i byen litt for mye for meg. Hostellet jeg bodde på hadde bare to gjester utenom meg, og den ene av dem begynte virkelig å irritere meg. Jeg blir sjeldent irritert, men dette var altså et unntak. Han var fra Canada og reiste rundt i verden, hadde vært over alt, men det eneste som sto i hodet på ham var drikking og damer. For ham var det også åpenbart at dette var det alle ville, derfor prøvde han konstant å pakke denne livsstilen over på meg. Dette ble jeg lei av, turen min har litt andre mål.
Jeg ble derfor veldig glad da hostellet fikk nye gjester på besøk, noen amerikanere og en ire. Dette var folk med et litt mer åpent sinn og det gikk an å prate om andre ting, resten av oppholdet var derfor mye artigere. De er som amerikanere flest, prater høyt og mye, men er veldig underholdende. Han iren var spesielt trivelig, og en veldig kulturell fyr. Han var veldig interessert i norsk kultur og mytologi, har til og med sett Trolljegeren og er storfan. 

Allikevel kunne jeg ikke unngå å savne Norge. Jeg satt av og til med pc-en og så på filmer av fjell og snø og lengtet etter den norske vinteren. Det finnes ikke noe vakrere i hele verden. Store majestetiske tinder, kledd i   hvit snø, sola skinner over pudderet, og du står klar på toppen. Klar til å sette utfor å kjenne vinden fyke rundt deg, den rolige, behagelige, flytende følelsen mens du segler gjennom puddersnøen. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre i hele verden.
Dette vil jeg hjem til.

Jeg savner klatring. Den nesten mediterende følelsen av å gjennomføre ei rute. Fullt fokus på akkurat det du gjør, ingenting annet i verden betyr noe. Du strekker deg etter et tak, finner balansen, stopper, bytter stilling, fortsetter. Kropp og sinn er i perfekt harmoni, og du kan føle vær fiber i kroppen spenne seg, du har full kontroll. Høy puls, stivnende muskler, et slit på vei opp, og mestringsfølelsen av å komme til topps.
Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre i hele verden.
Dette vil jeg hjem til.

Folk her hjemme. Venner og familie. De som alltid er der for å støtte og hjelpe meg. Jeg vet jeg har en flott familie og komme hjem til, som bare ønsker meg alt godt i hele verden. Uansett hvordan og når jeg kommer hjem, uansett hvordan turen gikk, så er jeg velkommen. Dette er jeg så uendelig takknemlig for.
De som er med på eventyr og moro. De jeg kan le med om de enkleste ting. De jeg reiser sammen med til fjerne land, ut på eventyr, det blir en opplevelse for livet når vi er sammen. Varme minner, med dem jeg er glad i. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre i hele verden.
Dette vil jeg hjem til.

Selv om turen ikke tok så lang tid som planlagt har jeg allikevel kommet så langt som jeg hadde håpet. Jeg har syklet til Georgia og det er en veldig merkelig følelse. Det føles så fjernt det jeg har opplevd og gjort, som om det var i et annet liv, ofte må jeg stoppe opp og si til meg selv, jeg har syklet hit. Veldig spesielt.
Det er vanskelig å sette ord på hva turen har gitt meg. Jeg hadde tenkt å skrive et langt innlegg hvor jeg la ut om alle mine refleksjoner og hvor mye jeg har vokst på denne turen. Dette klarer jeg ikke, det er for mye, og jeg kan ikke sette fingeren eller et ord på noe av det, jeg kan bare si at det må oppleves, det må gjøres, ikke sies. Bare tro på meg når jeg sier at det har vært et eventyr. Selv om det ikke har vart så lenge så har det skjedd mye og det føles som en evighet siden jeg startet fra Kiel i Tyskland.
Nå sitter jeg altså her på kjøkkenet hjemme og tenker. Tenker på hvor rart det er å bruke over tre måneder på å sykle til Georgia, og så tar det en dag å komme seg hjem. En stor verden er blitt ufattelig liten, derfor tror jeg det er viktig å bruke lang tid på å se den.