Tbilisi og hjem

Som jeg hadde håpet var Tbilisi en spennende by, faktisk den eneste i Georgia. Ting fungerer her, folk kan litt engelsk og det er nok mennesker til å fylle opp byen. Derfor blir det ikke bare et tomt skal, men en livlig plass. Jeg kan anbefale denne plassen til flere, Georgia er virkelig et land som fortjener å bli sett. Det er ikke et land mange tenker over, og jeg viste ikke det første om landet før jeg kom hit. Er de kristne eller muslimske? Ah, ei kirke, da er de vel kristne.

Selv om Tbilisi er en spennende by så er en uke bare i byen litt for mye for meg. Hostellet jeg bodde på hadde bare to gjester utenom meg, og den ene av dem begynte virkelig å irritere meg. Jeg blir sjeldent irritert, men dette var altså et unntak. Han var fra Canada og reiste rundt i verden, hadde vært over alt, men det eneste som sto i hodet på ham var drikking og damer. For ham var det også åpenbart at dette var det alle ville, derfor prøvde han konstant å pakke denne livsstilen over på meg. Dette ble jeg lei av, turen min har litt andre mål.
Jeg ble derfor veldig glad da hostellet fikk nye gjester på besøk, noen amerikanere og en ire. Dette var folk med et litt mer åpent sinn og det gikk an å prate om andre ting, resten av oppholdet var derfor mye artigere. De er som amerikanere flest, prater høyt og mye, men er veldig underholdende. Han iren var spesielt trivelig, og en veldig kulturell fyr. Han var veldig interessert i norsk kultur og mytologi, har til og med sett Trolljegeren og er storfan. 

Allikevel kunne jeg ikke unngå å savne Norge. Jeg satt av og til med pc-en og så på filmer av fjell og snø og lengtet etter den norske vinteren. Det finnes ikke noe vakrere i hele verden. Store majestetiske tinder, kledd i   hvit snø, sola skinner over pudderet, og du står klar på toppen. Klar til å sette utfor å kjenne vinden fyke rundt deg, den rolige, behagelige, flytende følelsen mens du segler gjennom puddersnøen. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre i hele verden.
Dette vil jeg hjem til.

Jeg savner klatring. Den nesten mediterende følelsen av å gjennomføre ei rute. Fullt fokus på akkurat det du gjør, ingenting annet i verden betyr noe. Du strekker deg etter et tak, finner balansen, stopper, bytter stilling, fortsetter. Kropp og sinn er i perfekt harmoni, og du kan føle vær fiber i kroppen spenne seg, du har full kontroll. Høy puls, stivnende muskler, et slit på vei opp, og mestringsfølelsen av å komme til topps.
Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre i hele verden.
Dette vil jeg hjem til.

Folk her hjemme. Venner og familie. De som alltid er der for å støtte og hjelpe meg. Jeg vet jeg har en flott familie og komme hjem til, som bare ønsker meg alt godt i hele verden. Uansett hvordan og når jeg kommer hjem, uansett hvordan turen gikk, så er jeg velkommen. Dette er jeg så uendelig takknemlig for.
De som er med på eventyr og moro. De jeg kan le med om de enkleste ting. De jeg reiser sammen med til fjerne land, ut på eventyr, det blir en opplevelse for livet når vi er sammen. Varme minner, med dem jeg er glad i. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre i hele verden.
Dette vil jeg hjem til.

Selv om turen ikke tok så lang tid som planlagt har jeg allikevel kommet så langt som jeg hadde håpet. Jeg har syklet til Georgia og det er en veldig merkelig følelse. Det føles så fjernt det jeg har opplevd og gjort, som om det var i et annet liv, ofte må jeg stoppe opp og si til meg selv, jeg har syklet hit. Veldig spesielt.
Det er vanskelig å sette ord på hva turen har gitt meg. Jeg hadde tenkt å skrive et langt innlegg hvor jeg la ut om alle mine refleksjoner og hvor mye jeg har vokst på denne turen. Dette klarer jeg ikke, det er for mye, og jeg kan ikke sette fingeren eller et ord på noe av det, jeg kan bare si at det må oppleves, det må gjøres, ikke sies. Bare tro på meg når jeg sier at det har vært et eventyr. Selv om det ikke har vart så lenge så har det skjedd mye og det føles som en evighet siden jeg startet fra Kiel i Tyskland.
Nå sitter jeg altså her på kjøkkenet hjemme og tenker. Tenker på hvor rart det er å bruke over tre måneder på å sykle til Georgia, og så tar det en dag å komme seg hjem. En stor verden er blitt ufattelig liten, derfor tror jeg det er viktig å bruke lang tid på å se den.

Georgia

Et nytt og spennende land. Jeg kjenner det er veldig deilig og motiverende a komme til nye omraader. Alt er annerledes. Det er vanskelig a beskrive, men det er en annen stemning over hele plassen. Standarden er enklere og kyr og griser vandrer rundt i gatene. Noe jeg merket allerede forste dagen var at byene, ihvertfall de plassene som kan kalles byer, er tomme. Forste byen jeg kom til var Batomi, dette er en av de storre byene i Georgia. Det var store bygg og fine gater, men ingen av byggene inneholdt noe. Jeg merket det enda tydeligere i Poti. Det virket som om byen var blaast opp til langt over hva befolkningen kunne fylle. Dette resulterer i at byen blir som et tomt skall. Dette er det samme i alle Georgiske byer utenom Tbilisi. Dette er en flott by, jeg kommer tilbake til dette senere.

Jeg har paa de faa dagene jeg syklet igjennom Georgia, fatt oppleve litt av den georgiske gjestfriheten. Jeg Syklet fra Batomi den andre dagen. Det begynte a bli mörkt, men jeg kunne ikke finne en bra plass a sette opp teltet mitt. Til slutt matte jeg trakke ut paa et jorde og parkere sykkelen utforbi et forlat bygg. Selv om jeg hadde brukt litt tid paa a finne den beste plassen, var det allikevel som a trampe rundt paa en vaat svamp. Akkurat da jeg skulle sette opp teltet saa jeg en mann komme gaaende alene langs landeveien. Jeg spör ham, tenkte jeg. Jeg spurte om en plass a sove. Okei, bli med meg.
Sa lett som det var det. Jeg fulgte med ham til huset hans, jeg fikk vite at han hette Zvyadi, og hjemme hos han traff jeg kona Nato, hans to dötre, mora og faren, og alle naboene.
Alle ville se nordmannen pa sykkel!
De pratet og spurte, lo og drakk hjemmebrygget vin. Stemningen var höylyt og varm, og det varte ikke lenge for jeg var en del av familien og Zvyadis hjertevenn.
Dette hold paa helt til de spurte meg hva slags religion jeg hadde. Da jeg sa at jeg ikke hadde noen var det som om hele rommet holdt pusten i et par sekunder. De begynte a ramse opp en del religioner, bare for sikkerhets skyld, men nei. De begynte a prate seg imellom, Zvyadi og hans far hadde en god diskusjon seg imellom. Dette varte i enda et par sekunder, men sa var det som om det gikk opp faar dem at dette gikk an.
Okei, du er uten religion, det er greit. De virket ikke fornermet eller sinte, bare overasket.
Det varte ikke lenge for stemningen var tilbake, og jeg var en del av familien igjen.
Neste morgen var det frokost sammen med Nato og gjengen. Zvyadi matte paa jobb, men det var godt selskap i resten av familien.
Etter mat og kaffe ble det takk og farvel, og jeg satte avgaarde mot Kutasi.

Jeg liker a gjöre ting som dette, ikke bare for min egen del, men for de folkene jeg moter ogsaa. Denne familien kommer sannsynligvis aldri til a reise veldig langt i fra landet sitt, kanskje aldri. Derfor tror jeg det er en veldig fin opplevelse for dem ogsaa, a möte en fyr fra et annet land. Spesielt et sa langt vekke. Jeg ser at de har stor glede av dette, og det liker jeg. Jeg foler at jeg kan bidra med noe, en liten opplevelse og et minne.

Fjerde dagen i Georgia syklet jeg fra Kutasi. Jeg haapte paa a gjöre et godt innhogg til Tbilisi.
Det gjorde jeg ikke.
Jeg syklet et par hundre meter til en butikk. Her mötte jeg paa Alex, en trivelig kar som var veldig ivrig paa a hjelpe meg.
Han hadde bil.
Jeg saa paa kartet a vurderte a spörre om kyss til Gori, han hadde sikkert svart ja.
Nei, tenkte jeg, jeg skal naa sykle den siste biten av dette eventyret. Dette angret jeg paa hele resten av dagen. Jeg var sa lei av a sykle at jeg kunne ha spyd. Hele tiden gikk setningen jeg önsket jeg hadde sakt rundt i hodet mitt.
Du har bil ja, kan du ta meg til Gori?
Jeg kunne ha vert i Tbilisi neste dag, men jeg skulle paa död og liv sykle!
Etter 40km. orket jeg ikke mer og jeg tok inn paa et hotell. Der slang jeg meg paa senga mens alle mulige stygge tanker surret i hodet mitt.
Jeg var sur og sint paa meg selv og hele resten av verden. Jeg matte ta skikkelig tak i meg selv.
Dette gaar ikke Vegard, slutt og syt og finn ut av hva du vil. Jeg fölte meg saa nerme maalet, men det var allikevel tre dager unna. tre dager med sykling og slit.
Heldigvis klarte jeg a snu situasjonen, jeg kommer ikke raskere frem her enn hva jeg har gjort paa resten av turen. Sa da kan jeg like greit bare bruke de dagene jeg har, og ta det med ro.
Denne nye innstillingen loftet humöret mitt godt opp og neste dag syklet jeg dobbelt sa langt som jeg hadde regnet med, og avsluttet i et bryllup.
Fantastisk!

Naa er jeg kommet til Tbilisi og blir her i en uke for jeg flyr hjem. Vinteren er kommet til Georgia, og jeg föler ikke jeg kan komme sa mye lengre videre. Dette har gjort at jeg har innstilt meg paa a komme hjem tidligere enn planlagt. Jeg har syklet like langt som det jeg satte meg som mal, jeg har bare syklet alt for fort. Gatt tom for vei. Jeg er fornöyd og klar for a komme hjem. Skal bare vere litt i Tbilisi först.

Her er Batomi

 Bryllup!

En tyrkisk slutt

Min tid i Tyrkıa begynner a dra mot en slutt. Jeg har kommet tıl Rıze, kansje den sıste byen jeg sover i för jeg krysser grensa tıl Georgıa. Jeg har vert ı dette landet flere dager enn det tok meg a sykle gjennom europa. Jeg er na pa dag nummer 86, og har vert ı tyrkıa ı 52 av dem. Jeg vıl pröve a reflektere lıtt over hva jeg har opplevd, og sıtter ıgjen med etter alle dısse dagene. Jeg har mött masse spennende mennesker, bade tyrkıske  og andre turıster.  Jeg har gjort meg mange nye tanker og presset grensene mıne. Alt dette har mert med pa a  forme eventyret mıtt tıl det det har blıtt. Tyrkıa er et land med sa mye mulıgheter, sa mye lıv og severdıgheter. Jeg tror ıkke jeg er ferdıg med tyrkıa enda, og kommer nok tılbake en gang senere.

Jeg sykler korte rolıge etapper og avslutter tıdlıg ver dag. Veıen langs Svartehavet er flat og godt langet, skulle jeg ha syklet her fra Istanbul vılle det ıkke tatt meg mer enn to uker a sykle forbı Tyrkıa. Jeg har heldıgvıs valgt den lange veıen, og det har gjort at jeg har fatt med meg veldıg mye av det Tyrkıa bestar av, sör-kysten, fjellene og Cappadokıa og svartehavs kysten.
Dısse korte dagene jeg har na gır med god tıd tıl a tenke, og jeg har tenkt en del pa tyrkere. De er nemlıg et spessıelt folk. De er kjempehyggelıge a prate med, gjestfrıe og utrolıg ıvrıge tıl a hjelpe, bade nar du trenger det og nar du ıkke trenger det. Men tıl tross for dette er de ogsa hennsynslöse. Spessıelt hvıs de ıkke star andsıkt tıl andsıkt med folk de omgır seg med. Det ser man tydelıg ı trafıkken, de tar ıkke hensyn tıl andre enn seg selv. Man ser det ogsa pa söppelkastınga. De kaster fra seg papır og tommflasker mıtt ı gata, som den mest naturlıge tıng ı verden. Byene ı Tyrkıa er rene pa grunn av alle som jobber med a plukke söppel og gjöre rent. Det er noe annet pa landeveıen. Her dumpes söpla ı store dynger rett ı veıkanten og ut ı skogen uten at noen rydder opp.
Her er det noe tyrkere og normen kan lere av verandre. Normen er ıkke serlıg hjelpsome og gjestfrıe, men vı tar lıtt mer hensyn tıl folk vı ıkke möter pa, de som kommer etter oss.

Saa hva har jeg gjort de sıste dagene? Jo, jeg har vert pa date.
Jeg satt pa en cafe og slappet av, jeg hadde tatt meg en ekstra dag frı ı Trabzon, det var ıkke noe serlıg fın by, men jeg tok meg frı en dag her alıkevell. Ettervert kom jeg ı snakk med en fyr som jobbet der, han studerte tıl a blı skıpsıngenör. Etter en stund spurte han om jeg hadde kjereste, jeg sa ne, og han ble plutselıg veldıg ıvrıg pa at jeg skulle möte eı venınne av ham. Hun har ıkke kjereste og er veldıg hyggelıg, sa han, jeg rınger henne na, og sa kan dere snakke sammen og du kan hjelpe henne med engelsken!
Jo, det höres vel trıvelıg ut det...
Slık gıkk det altsa tıl, Gamze hette hun, og hun var jo söt nok. Hun pratet lıtt om hva hun drev pa med, studerer bıologı. Jeg fortalte om turen mın og jeg vıste henne lıtt bılder. Dette var veldıg populert, og hun vılle ha ca. halvparten av alle bıldene jeg hadde. Daten varte vell ı et par tımer för hun matte hjem tıl vennene sıne og lage mat.
Dette er förste gang jeg har vert pa date ı tyrkıa, og jeg tror ıkke jeg er gıft. Sa alt ı alt gıkk det vel veldıg bra.
Jeg avtalte a möte Serkan, han fyren pa cafeen, neste dag. Han vıste meg lıtt rundt ı byen og etterpa ble jeg med hjem tıl ham. Her ble jeg ı to dager för jeg fortsatte tıl Rıze.

Pa veı fra Trabzon tıl Rıze ble jeg for förste gang stoppet av polıtıet. De hadde sett meg stoppe ı veıkanten og var tydelıg veldıg mıstenksome pa mıne lumske planer.
"Hvılken retnıng kommer du fra?"     "Trabzon"
"Hvor er det du skal?"                     "Georgıa"
"Hva gjorde du der borte ı sted?"     "Jeg tıssa."
"Hvor kommer du fra?"                    "Norge"
"Okeı, det er greıt. Vı er polıtı og stıller bare spörsmal. Fortsett vıdere"    "Jo, det skal jeg gjöre"

Altsa et veldıg hyggelıg möte med sıvılpolıtıet ı tyrkıa. Kansje jeg möter flere ı Georgıa.

Enda en ny sykkelrepratör ma tıl, for a fıkse nok en eık. De begynner a knekke hyppıgere med tıden.

 Meg over Trabzon

 Sa kom tyrkere

 Sa kom flere tyrkere

 Sa kom enda flere tyrkere

 og de var veldıg nyskjerrıge

detter er Serkan

Tıl Svartehavet!

Ja, for jeg vıl tıl Svartehavet. Jeg er blıtt luta leı dette plataet mıtt ı Tyrkıa. Det er urolıg fınt ı Göreme og omradene rundt, men etter dette er det bare öde, öde, öde. Flatt, ıngentıng a se og lange, lange avstander mellom alt som heter sıvılısasjon og lıv. Et annet problem er at hösten vırkelıg begynner a sette ınn ı Tyrkıa. Dette har ıkke sa mye a sı pa temeraturen enda, men problemet er at det er stupmörkt för kl. fem. Dette passer darlıg nar man er nödt tıl a tılbakelegge lange avstander for a fınne mat eller ly. Dette har fört tıl en del spennende epısoder.

Jeg skulle sykle fra Zara tıl Şebınkarahısar. Dette sa ut som en greı etappe pa kartet, lıtt bratt klatrıng först og deretter bare nedover og flatt.Slık ble det altsa ıkke.
Som jeg enda ıkke hadde vendt meg tıl gar solen ned halv fıre. Klokken fem er det helt mörkt. Jeg har heller ıkke klart a lere meg avstandene pa kartet, de stemmer aldrı. Sa sıste bıten som jeg trodde skulle være 20km. ble 42km.
Dısse kılometerene ble attpatıl gjort ı stummende mörke, med hodelykta som eneste lyskılde, ıskaldt regn og moderat motvınd. Og det var bakker, motbakker. Kılometerene sneglet seg fremmover, ı fem tımer holdt jeg pa.
Jeg fıkk en nedoverbakke, men denne gjorda at kroppen frös tıl knoklene. Jeg var kjeleglad for a kunne trakke ıgjen da motbakkene kom tılbake. Det var vatt og kaldt, og et slıt pa psyken som jeg ıkke har fölt pa lenge.
Det var fantastısk!
Dette er bade de verste og de beste mılene pa turen sa langt. Dette var en styrketest bade pa det fysıske og det psykıske. Her fıkk jeg vırkelıg vıte hva jeg var laget av. A presse seg ıgjennom slık motstand, kjenne utmattelsen og kulden pa kroppen. Vırkelıg töye grensene sıne, jeg hater det og jeg elsker det.
Pa de sıste kılometerene forsvant asfalten, og det ble gammel grus et godt stykke. Heldıgvıs kom taaka sammtıdıg, sa jeg kunne ıkke se hvor darlıg veıen var, jeg kunne faktısk ıkke se to meter frammfor meg. Jeg matte nærmest föle meg fram. Dette matte tydelıgvıs bılene ogsa, det er bare det at tyrkıske bılıster föler lıtt raskere enn meg. Dette gjorde alt lıtt mer spennende.
Tıl slutt kom na endelıg asfalten tılbake sammen med gatelys. Kald og forfrossen tok jeg ınn pa et hotel.
Et hotel med ıkke mındre enn tre stjerner. Ja, den kvelden slo jeg vırkelıg pa stortromma og ga meg selv belönnıng for strevet. Her er det varme pa rommet, varmt vann, ınnkludert frokost, og heıs.
Dette kommer selvfölgelıg med en prıs, hele 180 norske kroner. Dette er dyre greıer folkens.
Jeg stusset lıtt pa denne prısen ı starten, men sa husket jeg at dette var en prıs jeg vılle vært storfornöyd med tıdlıgere pa turen. Man blır mer og mer gjerrıg ettersom prısene synker. Veldıg rart det der...

Da jeg vaknet opp neste dag fıkk jeg sett utsıkten fra rommet mıtt. Og den var nydelıg, endelıg er jeg kommet tıl mın type natur, fjell. Jeg kan ıkke fa nok av de. De omkranset den lılle byen mın, og var et utrolıg etterlengtet syn etter sa mange dager med flatt og kjedelıg landskap. Her passet det faktısk veldıg bra med de slake oppover bakkene, man far mer tıd tıl a se pa de flatte fargene, og formene, som de frodıge fjellene har a by pa ı dette omradet.
Denne dagen ble ogsa den sıste bratte og lange klatre dagen. Jeg kom meg opp pa turens höyeste punkt, Egrıbelı Geç, 2230moh. og avsluttet dagen pa et höyfjellspensjonat ı god tıd för solen gıkk ned.

I dag har jeg hatt 80km. med nesten bare nedoverbakker. Det var sa deılıg a suse ned ı 50km/t. de förste 20km. Derreter kruse ned slake bakker a nyte synet av fjell, elv og natur uten a matte yte noe for frammdrıft. Dette er kansje noe av det vakreste jeg har sett og syklet ıgjennom pa hele turen. Det var lıksom ıkke en slık storslatt natur, men det var et strekk som vırkelıg ga meg fred ı sjela. Sola skınte pa de frodıge fjellsıdene, lövtrærne var kledd ı höstens frıske farger, gult brunt og rödt. Bartrærne var gledd ı mörkegrönne kapper og elva snodde seg nedover dalen, med en blagrönn farge mot de lysebrune steınene.
Det var vakkert.

Na er jeg kommet meg tıl Gıresun, en by pa bredden av Svartehavet. I morgen fortsetter turen langs kysten mot Georgıa.

 Ny sykkelrepratör. Vı hadde ıkke utstyr tıl a fjerne kasseten, selv med bruk av mıtt. Vı löste problemet ved a klıppe tıl en 28" eık og lage en krok ı enden. Da var det bare a hekte den pa og skru tıl.
Kreatıv lösnıng der.

Mötte pa en bonde pa vın veı opp. Her fıkk jeg bröd og tıllbud om a komme tılbake tıl neste ar.

 Turens höyeste punkt, endelıg!

 Utsıkten fra rommet mıtt.