Hallo Tsjekkia

For et land! Stemningen, naturen, menneskene, til og med lukten er unik her. Jeg annbefaler alle og ta seg en sykkeltur til den tsjekkiske landsbygda. Jeg tok inn paa et hotell for förste gang paa denne turen. Det kostet meg ca. 100 kr. Eieren var en hyggelig liten mann som var veldig interesert i reisen min. Han hadde selv syklet en del rundt i verden, blant annet i Norge. Vi hadde mange fine samtaler om diverse ting.
Jeg syklet med godt uthvilte bein og en god frokost i magen.
Jeg merker at bakkene begynner a komme fram. Dette er egentlig bare bra for jeg trenger all den trening jeg kan faa för de tyrkiske fjellene.

Jeg hadde bestemt meg for a sykle litt utenfor veien denne dagen. Jeg fant, etter litt om og men, en vei som förte inn paa landet. Dette var veldig bra, men ettervert sa jeg et problem. Jeg maatte ha mat.
Jeg fant til slutt en sliten liten plass, et Motor-rest.
Her var ingen fin plass, men med en gang jeg gikk inn merket jeg at her var det bare ekte tsjekkiske folk som satt med bordene. Ingen turister, ikke lagt opp til noen heller, bare ekte usminket tsjekkisk.
Jeg satte meg ned a fikk bestillt mat med litt hjelp. Etterpaa lurte jeg paa hvor jeg kunne sove.
Petr kunne hjelpe. Vi fant etter mye leting en plass en mil unna.
Jeg syklet av gaarde, men kom ikke lengre enn et par hundre meter for en tanke satte seg i hodet.
"Hva er det jeg gjör?" Skal jeg sykle en mil, klokken halv aatte paa kvelden for a finne et hotell?
Nei, det gidder jeg ikke. Jeg saa meg ut en fin gressflekk hvor jeg kunne sette opp teltet, og dro tilbake til spisestedet.
Petr og gjengen ble litt forbauset da jeg kom inn igjen. "Jeg gidder ikke" sa jeg og satte meg ned med dem og bestilte et maaltid til.
Vi kom i god snakk og ettervert ble jeg tilbudt a sove hos Petr. Dette var jeg veldig fornöyd med, og vi pratet og drak pivo. Ut over kvelden vaknet ogsaa de ekte tsjekkerene til liv. De som for hadde sett litt rart paa meg, og virket litt dystre, ble mine beste venner. De sang og lo og jeg fölte meg riktig godt tatt imot. Vi holdt paa til rundt ti tiden, sa dro jeg og Petr hjem til ham. Her fikk jeg ogsaa gleden av a möte hunden hans, en ivrig liten terrier som av en eller annen grunn hadde en uimotstaaelig trang til a slikke meg under armene.
Det var jo bare koselig.
Naa sitter jeg her og har spist en god frokost, og er snart klar til a dra videre. Petr har hjulpet meg a finne en fin rute videre, med slott og alt mulig.
Jeg lurer paa hva Tsjekkia har for noe mer a by paa.




...Jeg faar vist ikke lov til a dra enda, jeg maa jo selvsagt spise middag först.

Man ma passe pa a klatre litt nar man kan.

Denne mannen hadde sa fint sjegg at jeg matte ta bilde.

Veldig dorlig bilde, men det er altsa Petr og madammen igang med middag.

Tyskland

Nä som jeg snart er igjennom Tyskland er det pä tide med et lite tilbakeblikk.
De förste dagene var nok de vanskeligste, ikke fordi det var spessielt hardt ä sykle, men jeg var ikke helt fri for hjemmlengsel. Dette var veldig nytt for meg fordi jeg kan ikke huske ä ha fölt dette för. Jeg tror det kan ha noe med omstillingen jeg mätte igjennom. Dette er ikke bare en vilken som helst tur. Det er mere en mäte jeg skal tilbringe livet pä de neste mändedene. Jeg merker nä at disse fölelsene er forvunnet, og erstattet av eventyrlyst og spenning.

Dömitz. For en flott liten og gammel landsby. Her mätte jeg slä meg ned pä en koselig liten kafe. Kafeen hadde en flott gammel stil med utallige antikviteter og snurrepiperier. Her jobbet det en litt sjenert gammel dame og en gammel mann.
Tydeligvis er det masse historie i denne byen. Den hyggelige mannen hadde masse ä fortelle. Under krigen ble denne byen delt mellom Amerikanerene og Russerene. Det var fordi Amerikanerene ikke kom over elva som rant igjennom byen, begge broene var sprengt vekk. De fikk derfor bare halve. Russerene tok den andre. Han bablet i vei og jeg skulle önske jeg kunne mere tysk, for jeg fikk bare med halvparten av det han sa. Sä da han begynte ä fortelle om "Pink Company" som tydeligvis var her ifra, sä jeg for meg masse tyske soldater kledd fra topp til tä i rosa uniform. Jeg klarte ikke ä forstä grunnen til dette.

Jeg har begynnt ä opparbeide meg noen rutiner pä denne turen. En av disse er ä finne en cafe etter frokost. Det er nemlig tre ting jeg mä gjöre etter frokost. Det er fylle vann , drikke kaffe og basje. Alt dette er veldig greit ä gjöre pä en cafe og ikke i veikanten.
Jeg startet derfor dag seks med en desperat leting etter en cafe, men kunne ikke finne denne i byen jeg var i og mätte derfor sykle to mil pä tomme flasker og full tarm. Ikke beste starten pä dagen sä langt. Jeg hadde derrimot den beste natta pä lenge. Jeg bestemte meg for ä ta inn pä en campingplass for ä se om jeg husket hvordan man dusjer.
Det gjorde jeg!

Dette er et tilbakeblikk pä kansje den korteste uka i mitt liv. Selv om ei uke ikker er sä mye pä denne turen, synes jeg alikevell at det er litt spessielt med denne förste. Jeg er ogsä nesten ferdig med Tyskland, og jeg gleder meg veldig til ä komme til Tsjekkia.

 Her er noen bilder.

 Her er familien jeg sov hoss förse natta.

 Her er den pratsome mannen og den litt sjenerte dama.

Vedlikehold av sykkel gjöres ver natt.

.
Det er mye forsjellig jeg mä passe meg for under veis.

Start

Jeg er i gang! Endelig skal jeg begynne paa eventyret. Jeg begynte i Kiel med stort paagangsmot, saa stort at jeg syklet avsted uten ä spise, uten ä ta ut penger og uten et sykkelkart, men det gikk naa bra til slutt.

Den tyske gjestfriheten har nok en gang tatt meg imot med aapne armer. Etter en lang sykkel dag satte jeg meg ned paa en restaurant for ä fä meg et etterlengtet mältid. Jeg blir ettervert vinket henn til nabobordet. Her sitter det en gruppe tyskere ä er veldig nysgjerrige pä hvor jeg skal. Vi har en lang og flott samtale för de spör meg hvor jeg sover. "Jeg sover i skogen". Svarer jeg, som jo er sant. Ä nei, sä grusomt, ogsä helt alene! Dette syntes de var sä fryktelig at de nermest bar meg hjem til seg.
Nä sitter jeg og drikker en god kopp kaffe og venter pä en flott frokost, mens jeg passer pä at hunden ikke spiser sokkene mine, det er vist det beste han vet. Nä er frokosten ferdig jeg mä gä!
Teltet for nok vente en dag til.

Klargjøring

I dag er dagen. Siste dag med forberedelser før turen. I ettermiddag tar jeg bussen til Oslo, derifra tar jeg ferje til Tyskland. Sykklinga starter i Kiel, og bærer avsted gjennom øst-europa, og ned til Tyrkia. Jeg har enda ikke bestemt meg hva jeg vil gjøre når jeg kommer ned til Tyrkia, men regner med og tilbringe litt tid der før jeg drar videre til Israel og Jordan.

Jeg har lenge har en drøm om å sykkle ut i verden. Ideen kom for et par år siden og har vokst seg stor og sterk. Siden den gang har planen forandret seg flere ganger, men nå er målet satt, nesten...
Det offisielle målet er å sykkle til Tyrkia og videre til Israel, men det som er viktigst for meg er bare å komme meg ut i den store værden. Jeg vil treffe masse nye mennesker fra forskjellige kulturer, jeg vil se nye land og byer, jeg vil slite, både psykisk og fysisk.
Jeg vil oppleve.

Sykkelen jeg bruker er en Kross level a6. Det er en ganske standard terrengsykkel fra bikeshop. Grunnen til at jeg valgte denne er fordi det er den mest solide sykkelen de hadde. Den har også deler som er lette å få tak i, og er ikke så avansert at jeg ikke kan fikse de fleste problemene selv. Jeg har fått masse god hjelp og fine tips av onkel Halgeir, dette setter jeg stor pris på.
Tusen takk til alle som har kommet med tips og støtte. På fårhånd takk til Bestemor som betaler reise hjem hvis jeg blir frastjålet alt jeg eier og ikke har penger til å komme meg hjem.
Nå er det bare å komme seg av sted!