tirsdag 20. november 2012

Georgia

Et nytt og spennende land. Jeg kjenner det er veldig deilig og motiverende a komme til nye omraader. Alt er annerledes. Det er vanskelig a beskrive, men det er en annen stemning over hele plassen. Standarden er enklere og kyr og griser vandrer rundt i gatene. Noe jeg merket allerede forste dagen var at byene, ihvertfall de plassene som kan kalles byer, er tomme. Forste byen jeg kom til var Batomi, dette er en av de storre byene i Georgia. Det var store bygg og fine gater, men ingen av byggene inneholdt noe. Jeg merket det enda tydeligere i Poti. Det virket som om byen var blaast opp til langt over hva befolkningen kunne fylle. Dette resulterer i at byen blir som et tomt skall. Dette er det samme i alle Georgiske byer utenom Tbilisi. Dette er en flott by, jeg kommer tilbake til dette senere.

Jeg har paa de faa dagene jeg syklet igjennom Georgia, fatt oppleve litt av den georgiske gjestfriheten. Jeg Syklet fra Batomi den andre dagen. Det begynte a bli mörkt, men jeg kunne ikke finne en bra plass a sette opp teltet mitt. Til slutt matte jeg trakke ut paa et jorde og parkere sykkelen utforbi et forlat bygg. Selv om jeg hadde brukt litt tid paa a finne den beste plassen, var det allikevel som a trampe rundt paa en vaat svamp. Akkurat da jeg skulle sette opp teltet saa jeg en mann komme gaaende alene langs landeveien. Jeg spör ham, tenkte jeg. Jeg spurte om en plass a sove. Okei, bli med meg.
Sa lett som det var det. Jeg fulgte med ham til huset hans, jeg fikk vite at han hette Zvyadi, og hjemme hos han traff jeg kona Nato, hans to dötre, mora og faren, og alle naboene.
Alle ville se nordmannen pa sykkel!
De pratet og spurte, lo og drakk hjemmebrygget vin. Stemningen var höylyt og varm, og det varte ikke lenge for jeg var en del av familien og Zvyadis hjertevenn.
Dette hold paa helt til de spurte meg hva slags religion jeg hadde. Da jeg sa at jeg ikke hadde noen var det som om hele rommet holdt pusten i et par sekunder. De begynte a ramse opp en del religioner, bare for sikkerhets skyld, men nei. De begynte a prate seg imellom, Zvyadi og hans far hadde en god diskusjon seg imellom. Dette varte i enda et par sekunder, men sa var det som om det gikk opp faar dem at dette gikk an.
Okei, du er uten religion, det er greit. De virket ikke fornermet eller sinte, bare overasket.
Det varte ikke lenge for stemningen var tilbake, og jeg var en del av familien igjen.
Neste morgen var det frokost sammen med Nato og gjengen. Zvyadi matte paa jobb, men det var godt selskap i resten av familien.
Etter mat og kaffe ble det takk og farvel, og jeg satte avgaarde mot Kutasi.

Jeg liker a gjöre ting som dette, ikke bare for min egen del, men for de folkene jeg moter ogsaa. Denne familien kommer sannsynligvis aldri til a reise veldig langt i fra landet sitt, kanskje aldri. Derfor tror jeg det er en veldig fin opplevelse for dem ogsaa, a möte en fyr fra et annet land. Spesielt et sa langt vekke. Jeg ser at de har stor glede av dette, og det liker jeg. Jeg foler at jeg kan bidra med noe, en liten opplevelse og et minne.

Fjerde dagen i Georgia syklet jeg fra Kutasi. Jeg haapte paa a gjöre et godt innhogg til Tbilisi.
Det gjorde jeg ikke.
Jeg syklet et par hundre meter til en butikk. Her mötte jeg paa Alex, en trivelig kar som var veldig ivrig paa a hjelpe meg.
Han hadde bil.
Jeg saa paa kartet a vurderte a spörre om kyss til Gori, han hadde sikkert svart ja.
Nei, tenkte jeg, jeg skal naa sykle den siste biten av dette eventyret. Dette angret jeg paa hele resten av dagen. Jeg var sa lei av a sykle at jeg kunne ha spyd. Hele tiden gikk setningen jeg önsket jeg hadde sakt rundt i hodet mitt.
Du har bil ja, kan du ta meg til Gori?
Jeg kunne ha vert i Tbilisi neste dag, men jeg skulle paa död og liv sykle!
Etter 40km. orket jeg ikke mer og jeg tok inn paa et hotell. Der slang jeg meg paa senga mens alle mulige stygge tanker surret i hodet mitt.
Jeg var sur og sint paa meg selv og hele resten av verden. Jeg matte ta skikkelig tak i meg selv.
Dette gaar ikke Vegard, slutt og syt og finn ut av hva du vil. Jeg fölte meg saa nerme maalet, men det var allikevel tre dager unna. tre dager med sykling og slit.
Heldigvis klarte jeg a snu situasjonen, jeg kommer ikke raskere frem her enn hva jeg har gjort paa resten av turen. Sa da kan jeg like greit bare bruke de dagene jeg har, og ta det med ro.
Denne nye innstillingen loftet humöret mitt godt opp og neste dag syklet jeg dobbelt sa langt som jeg hadde regnet med, og avsluttet i et bryllup.
Fantastisk!

Naa er jeg kommet til Tbilisi og blir her i en uke for jeg flyr hjem. Vinteren er kommet til Georgia, og jeg föler ikke jeg kan komme sa mye lengre videre. Dette har gjort at jeg har innstilt meg paa a komme hjem tidligere enn planlagt. Jeg har syklet like langt som det jeg satte meg som mal, jeg har bare syklet alt for fort. Gatt tom for vei. Jeg er fornöyd og klar for a komme hjem. Skal bare vere litt i Tbilisi först.


Her er Batomi










 Bryllup!






4 kommentarer:

  1. Så kult å bare havne i ett bryllup!! Hvordan sjedde det? :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg syklet forbi et hotel med masse stahei rundt. Jeg ble jo nysjerrig og for jeg viste ord av det var jeg innvitert pa bryllup:)

      Slett
  2. Ikkje værst Vegard! Eg forstår veldig det dårlige humøre i slutten, oppleve det samme kvær dag på skolen en halvtime før me slutte, haha!
    Vil du ringe meg på skype når du komme hjem?

    SvarSlett