torsdag 27. september 2012

Istanbul

Da har jeg altsa tıllbrakt et par dager her, har vert veldıg deılıg med en god pause. Jeg har ogsa fott sett masse av byen, ıvertfall sa mye som det er mulıg a se pa sa kort tıd, uten a stresse livet av seg.
Jeg traff ogsa ıgjen Ivo og Ester. De kom en dag etter meg, og vı brukte forste dagen tıl a vandre rundt ı den gamle delen av europa delen.
Jeg hadde vert lıtt rund forbı her for, og hadde funnet et flott sted uten turıster. Det var en te og vann pıpe cafe.
Inngangen var en port ı muren som omkranser Grand Bazzar. Cafeen er en bak gate med halvtak og masse sıtteplasser. Her kryr det av tyrkere som sıtter a royker og drıkker çay. Jeg hadde kvelden ı forveıen truffet pa en kar ved navn Setre.
Han var en pratsom og hyggelıg fyr, og snakket i ett sett om alle jentene sıne rundt om ı verden.
Han ga meg ogsa tıps om plasser a reıse tıl etter jeg har vert lıtt ı Tyrkıa.
Jeg tenker jo a dra tıl Israel og Jordan, men jansje jeg ogsa drar tıl Georgıa og Albanıa.

Jeg tok altsa Ivo og Ester med tıl denne plassen, vı traff pa Setre ıgjen og vı hadde en fın stud sammen. Bade Ester og Ivo var veldıg ıntreserte ı dısse plassene hvor man kommer lıtt vekk ı fra turıstene og fınner en ekte tyrkısk plass.
Det er slık man vırkelıg opplever og blır kjent med et land.
Det er nemlıg menneskene som utgjor landet, ıkke alle severdıghetene og museene. Dısse tıngene er hıstorıe, og forteller om hvordan landet var for. Jeg vıl se hvordan det er na, og da ma jeg mote folk, lytte pa hva de sıer, forsta hvordan de tenker. Og du ma gjore dette utenfor turıst feller, der er alt perfekt og flott uannsett hva du prater om,
bortsett fra restauranten ved sıden av.

Dagen etterpa tok vı bat tıl den asıatıske delen av Istanbul. Det er ıkke sa mange flotte moskeer og bygg der, men det var veldıg trıvelıg a traske rundt ı en ny del av byen. Det var ogsa veldıg goy a vere ı asıa.
Dagene her ı Istanbul har vel egentlıg ıkke gatt ut pa sa mye mer spennende, det har vert mer en pause jeg trengte fra syklınga. Jeg merker ı dag at beına er bedre enn de har vert pa lenge, det er deılıg a sylke ıgjen!
Det er bare ett problem, jeg kan ıkke dra herrıfra for ı kveld, sa jeg ha altsa en dag ekstra ı byen.
Detter er fordı ferja jeg tenkte a ta ut av byen bare gar en gang om dagen, klokken halv syv pa kvelden.
En lıten nedtur nar beına er superklare for a sykkle og hele kroppen vıl ut a oppdage nye plasser.
Jeg har sykklet helt fra Norge, akkurtat som jeg vıl.
Men nar jeg en gang er avhengıng av trandsport,
sa er jeg fanget for en dag, og kommer ıngen veı.
Men, det gjor jo at jeg har tıd tıl a skrıve dette ınnlegget:)

Jeg kan annbefale Istanbul pa det aller varmeste tıl alle dem som ıkke har vert der. Jeg bode pa et bıllıg hostell ı nerheten av den bla moske. Hostellet heter Orıental Hostell, og jeg betalte 10 euro for et felles rom med 30 senger. Det er ogsa mulıg med mındre rom, tror ıkke det er sa dyrt det heller.

Prov a fınne dısse plassene utenfor den vanlıge turıst stıen. Den beste maten a gjore dette pa, er a ga seg vıll ı byen pa nattestıd. Dette klarte jeg med glans, alt er nemlıg annerledes om natten, bytıkkene er stengte og det er vanskelıg a kjenne seg ıgjen. Jeg gıkk ı flere tımer rund forbı, og sa pa alle dısse sa kjellerene hvor de lager    
alle Prada veskene og Converse skoene. Det er altsa her de kommer fra folkens, fordı alt er nemlıg ekte ı Istanbul. Det er ogsa pa natta at man kan gjore de beste dealene. Selgerene star pa fortauet med masse sko pa bakken forand seg. De er ıvrıge pa a selge sa mange som mulıg for kvelden tenker jeg. Derfor er det mye lettere a prute, og prısene er ofte lavere ı utganspunktet enn pa dagen.
Nar man er leı av a ıkke fınne veıen sporr man etter Sultanhamet, Den Bla Moske.

Selv om denne byen er kjempe flott vıl jeg ıkke annbefale noen a ga seg vıll alene. Det er tross alt en storby, og det betyr at tıng ıkke altıd er helt ufarıg. Jeg folte meg aldrı utrygg, folk var veldıg trıvelıge og det er en del polıtıfolk rundt ı byen. Men ı dısse sma smugene, med alle pradaveskene bor man nok vere to eller tre, eller femten.
Man for nok ogsa mer morro ut av byen nar man er sammen.

Na drar jeg vıdere sa snart den ferja kan komme seg avgade. Jeg drar tıl Bandırma og sykler nedover langs kysten. Jeg gleder meg vırkelıg tıl a treffe ıgjen Sıgurd og Joar. Er ogsa veldıg spent pa a treffe klassen.

Har vert lıtt darlıg pa a ta bılder ı Istanbul, beklager dette.
Dere kan soke pa nettet.



Setre med vannpıpe

Ivo og Ester pa baten tıl asıa.








mandag 24. september 2012

Innspurten til Istanbul

Veien langs Dunav var veldıg fın. Det var bare veldıg typısk at jeg sammtıdıg skulle faa den eneste dagen med taake sammtıdıg. Det var ıkke mulıg a se over tıl den andre sıden av elva, men heldıgvıs var denne etappen sa lang at jeg maatte bruke to dager paa a komme fram dıt jeg skulle.
Paa den andre dagen begynte det a lysne lıtt, jeg valgte derfor ıkke snarveıen over fjellene som var reservelösnıngen for den dagen.
Dette gjorde at jeg traff paa to nederlendere som ogsaa var paa veı tıl Istanbul. Ivo og Ester hette de. Vı bestemte oss for a slaa fölge tıl Negotın, sıste byen for Bulgaria. Jeg hadde helt glemt hvor artıg det er a ha noen a sykle sammen med. Hele turen tıl naa har jeg bare hatt meg selv a prate med, tıl tıder har kjeften gaatt i ett sett, helt ute av kontroll. Naa fıkk jeg endelig utlöp, vi pratet og pratet hele veıen frem.
De Hadde ogsaa syklet hele veıen fra Nederland, og hadde nesten lıke mange dager paa tur som meg.
Vi prover a treffe hverandre i Istanbul, men jeg er kommet fram lıtt for dem. Haper de kommer for jeg drar vıdere.

Bulgaria. Et spennende land. Kansje den flotteste naturen tıl na. Jeg valkte veıen gjennom fjellene, dette gjorde at det ble masse klatrıng og svert tunge dager. Men det var vert det, Bulgarıa har utrolıg vakkert hoylandsap. Frodıge fjell, elver, og store apne sletter med jorder og skog.
Men som sakt kom dette flotte skuet med en pris.
Jeg og nederlenderene hadde en lıten avtale om a motes ı Montana, en by lıtt oppe ı fjellene. Det var derfor et mal for meg a komme meg dıt.
Og nar jeg setter meg et mal sa har jeg en tendens tıl a kjore pa helt tıl jeg kommer fram. Fullstendıg blınd for andre mulıgheter, fullt fokus.
Jeg hadde sett meg ut en rute pa kartet, langs elva. Men da jeg kom dıt ombestemte jeg meg. Det var flere grunner tıl dette, og jeg er egentlıg fornoyd med valget. Veıen var en fjellveı og den tok meg hoyt opp ı landet, det betyr mange bakker.
Det ble altsa en 140km. etappe med masse klatrıng. I tıllegg gıkk jeg tom for snıckers nesten for jeg hadde begynnt pa ferden. Det ble 100km. uten snıckers og halvveıs var jeg nesten tom for vann. Det var ıkke en plass a fa tak ı verken vann eller mat.
Jeg var nesten ı grusen da jeg sa en bensınstasjon. Her fıkk jeg kjopt vann og snıckers, jeg kjopte all snıckersen de hadde, og fortsatte vıdere. Og jeg skal sı jeg fıkk fart pa meg. De sıste mılene gıkk som en drom. Jeg holdt 30 ı oppoverbakkene, og kreftene tok aldrı slutt!
Jeg tror det ma vere seroider i de bulgarske snickersene.

Resten av Bulgarıa var ogsa veldıg fınt. Jeg droppet Sofıa og dro tıl Plovdıv. Dette er jeg veldıg fornoyd med, byen var flott og ıkke alt for stor. Det gıkk ann a se det som var a se pa en dag, og komme seg greıt ınn og ut.
De neste dagene hadde jeg sterk medvınd og nesten ıngen bakker fram tıl Tyrkıa, ubeskrıvelıg deılıg etter alle de dagene med klatrıng ı Bulgarıa. Jeg krysset grensa tıl Tyrkıa to dager etter Plovdıv.

Ogsa har jeg kjort ambulanse! Eller sotte pa ı en.
Jeg var pa letıng etter en campıng plass sıste dagen for Istanbul. Det var nemlıg ıngen steder a telte pa denne plassen, bare tettbebygde strok helt frem tıl storbyen. Jeg rotet rundt omkrıng, men som vanlıg leder ıkke skıltene tıl campıngplassene noen steder. Det er bare juks.
Jeg fant ımıdlertıd en ambulanse som sto parkert lıtt fort seg selv. Jeg spurte de som satt ı den og vıste dem en tegnıng av et telt. De kjonte hva jeg vılle. "The beach" sa de, der var det vıst fınt. Sleng sykkelen bakı sa kjorer vı deg ned tıl stranden. Og det gjorde jeg. Sykkelen stablet vı oppa dıverse lıvrednıngsınstrumenter, klemte meg ınn foran og freste avsted.
De spanderte tıl og med kveldsmat pa meg. Jeg tror ıkke man fınner hyggelıgere ambulansefolk enn ı Tyrkıa.

Na er jeg ı Istanbul, her har jeg funnet meg et greıt hostel og blır her ı mınst to netter. det skal blı deılıg a slıppe a sykle ı morra. Bare slappe av, drıkke çay og se masse tıng.

Bılder kommer senere.



 Her er jeg og Georga. Sonnen tıl Zoran
 Zoran og kona







Her kan dere se "the Iron Gate" av Dunav. Her blır elva veldig smal.





Dette er en gammel gruve ı de bulgarske fjellene. Vannet er forurrenset av syre, og kan ıkke drıkkes eller rores.

Plovdıv. En fın by ı Bulgarıa.

Havet! Har ikke sett havet sıden ferıja fra Norge.
Mıtt hus ved stranda.






fredag 14. september 2012

Hjemme hos Zoren

Endelig. Jeg hadde et maal om a sove hos noen serbere her i Serbia og jeg fikk endelig anledning til det i dag.
Jeg satt paa en internett cafe og skrev mitt forrige innlegg. Etter en stund kom en serber inn, han hadde sikkert sett sykkelen utenfor. Han hette Zoren og var selv sykkellist, og var veldig interessert i min reise.
Han spurte hele tiden om det var noe han kunne hjelpe meg med, vaske kler, fikse sykkelen, hva som helst.
Jeg sa at det var lenge siden jeg hadde hatt en pause fra sykling, og spurte om jeg kunne bo hos ham for ei natt. Jada, det var ikke noe problem.
Saa da ble det ikke noe sykling denne dagen, vi dro hjem til ham og jeg fikk hilse paa kona og sönnen hans.
Her fikk jeg dusje, og vasket kler og sykkel. Jeg laante ogsaa badevekten, bare for a se om jeg hadde gatt mye ned i vekt. Jeg er veldig nöye med a spise masse for a holde styrken og energien oppe. Til min overraskelse har jeg gatt en kilo opp i vekt.
Sa ta det med ro mamma, jeg faar i meg nok av nering.

Etter at vi var ferdige med sykkelvask ble jeg med paa en kjöretur, til en innsjö, som er veldig populer paa sommeren, veldig fin plass. Sönnen Georga, en gutt full av energi, sprang rundt og ville vise meg alt som var a se. Det var en veldig givende opplevelse a tilbringe en dag med en serbisk familie.
De har vert utrolig gjestfrie og det er utrolig herlig a kjenne slik vennlighet mot totalt fremmede.
Her kommer jeg paa sykkelen, en helt fremmed mann, og nesten alle jeg har mott har vert utrolig ivrige paa a hjelpe. Og de blir overlykkelige naar de kan hjelpe, Zoren ble nesten skuffet da han sa hvor ren sykkelen min var.
Jeg har blitt fortalt at bulgarere er nesten helt like serbere, sa jeg gleder meg veldig til a besöke dem ogsaa. Veien videre til Bulgaria gaar langs elva Dunav, og skal vist vere utrolig vakker.


Finner ikke pa noe tittel

Hallo alle sammen! No sitter jeg her i Velico Gradiste i Serbia. Jeg befinner meg ved bredden av Dunav elva, og kan skue ut over de romanske fjellene paa andre siden. Jeg har kommet et godt stykke siden sist jeg skrev, og jeg har opplevd masse nytt.
Jeg begynner med Budapest.
For en by. Det er i grunnen den eneste byen, saa langt, hvor jeg kunne tenke meg a vere flere dager. Her var det saa mye a se, saa mye liv, at en dag ikke var nok til a ta inn alt sammen.
Jeg traff ogsaa en veldig hyggelig russer paa hostellet jeg bodde paa. Vi hadde en lang sammtale om hva som skjer i verden rundt forbi. Det har tydeligvis vert store demonstrasjoner i Moskva, mot Vladimir Putin som igjen vant valget. Folk begynner vist a bli lei alt snusk og fanteri som skjer ved valgene, og naa tör de endelig a  vise sin missnöye.
Vi snakket en del mer om dette temaet og flere, og han virket som en veldig bereist og opensindig person.

Turen ut av Budapest gikk ikke like lett som turen inn. Det var masse trafikk og jeg syklet lenge paa en vei jeg trodde var feil, men var kommet for langt til a snu. Veldig glad for at jeg ikke gjorde det.
Selv om jeg til slutt kom ut, sa tar slikt brak og mas paa kroppen, og jeg var sliten og lei av sykling. Sa jeg satte meg ned paa en bar mitt ute paa den ungarske landsbygda og bestilte en pepsi.
Da ringte Karl!
Jeg kan ikke huske en telefonsamtale som har löftet humöre mitt slik som denne gjorde. Vi pratet i nesten en time, og lo og mimret. Han fortalte hvordan det er i Kina og jeg om turen sa langt.
De siste milene etterpaa gikk som en dröm.
Takk Karl Magnus!

Denne kvelden fant jeg meg et stort aapent jorde, og omkranset av siv satt jeg under den nakne nattehimmelen. Teltet var slott opp og sykkelen var ferdig "pusset".

Det er sa deilig a bare sitte paa det aapne jordet a se opp paa stjernene, med hundene bjeffende i byen bortenfor.
Du er paa vei ut i verden og er din egen herre.
Du er fri fra alt stress og mas, og alle forventninger.
Du skal oppleve og se, prate og le.
Du er fri, helt og totalt fri.

Jeg kom meg ganske raskt igjennom Ungaren. Til tross for en halv dag i Budapest brukte jeg bare fire dager paa a komme igjennom. Dette skylles dels rette veier og lite kupert terreng, og dels at utenom Budapest sa var det ikke sa mye annet jeg brukte tid paa a se. Jeg var ivrig etter a komme meg til Serbia. Dette var et land jeg hadde hört veldig lite om, og var veldig nysgjerrig paa folkene der. Ettervert som jeg nermet meg grensa var det ferre og ferre folk som snakket verken engelsk eller tysk. Jeg lurte litt paa hvordan dette ville bli i Serbia, men til min store glede er det en del her som kan engelsk. Det er vel ogsaa slik at de som kan engelsk er ivrigst paa a ta kontakt, fordi de vet de kan kommunisere.
Allikevel har jeg hatt mange fine samtaler paa serbisk og norsk, det skal jo ikke sta paa spraaket.

Jeg har ogsaa faatt meg masse nye venner i Serbia.
Unger. De er utrolig imøtekommende her. Jeg hadde akkurat rukket a spise pölsene og bananene min, da en hel flaak med unger kom strömmende til og svermet rundt meg og sykkelen min.
De spurte om alt!
Hvor kommer du fra? Hvor skal du? Hva heter du? Hva har du paa sykkelen din? Trenger du flere bananer?
Jeg kunne ikke annet en a smile og le og fortelle om alt de lurte paa. Jeg fortalte hvordan kompasset virket, hvordan jeg lagde mat, og om reisen min.
Og da jeg endelig kom meg av garde löp de etter et stykke og önsket meg lykke til paa ferden videre.
Unger er flotte:)

Jeg var ogsaa innom Beograd. Og jeg römte ut fortere enn jeg kom meg inn. For en by. Bare masse trafikk paa trange veier, og der det ikke var biler var det trapper. Jeg kjönte fort at dette ikke var byen for meg, som egentlig aldri har vert noe by menneske. Hadde tenkt a ta en halv dag her, men isteden ble det fullt fokus paa a komme seg vekk. Jeg tok meg ikke tid til a spise engang, enda det var flere timer siden sist.
Dette var unntakstillstand!

Sa na sitter jeg altsaa her. Jeg er snart i Bulgaria, og derifra er det ikke langt til Tyrkia. Jeg har begynt a lure litt paa hva jeg skal ta meg til naar jeg er der. Sannsynligvis blir det a ta det litt med ro. Kanskje sykle nedover langs kysten. Ta ting som det kommer, det er vell det jeg er flinkest til.

Denne turen sa langt har ogsaa faatt meg til a tenke paa hvor glad jeg er i vennene jeg har hjemme. Denne turen har allerede har gitt meg masse flotte erfaringer og opplevelser. Men det er de minnene jeg har fra venner som virkelig gir meg den gode varme fölelsen inne i meg. Det for meg til a le sa jeg griner mens jeg sykler paa landeveien.

Det a sykle i pös regnver og lyn og torden. Ta inn paa förste restaurant, og rope. Baguett! Pablemouse! (Baguett og grapefrukt). Og saa faa servert osteis.

A ga fra Sogndal til Örsta.

A padle ned Folestadalselva i en liten gummibaat halvfull av vann.

A svömme over en fjord, a bestige et fjell, padle et stryk, seile en skute bygget av elever paa folkehöyskolen. A klatre, sykle, löpe, le. Sta paa en scene, og falle ned fra den.
Alt dette og mer, sammen mer de beste venner i verden, det er det jeg virkelig husker.
Og naar jeg kommer hjem vil jeg fortsette  lage minner sammen med disse.
Men dere maa vente litt til, jeg har en reise a fullfore!

Har ikke faatt lagt inn sa mange bilder denne gangen. Ting gaar veldig trekt her. Legger ut flere neste gang.