Finner ikke pa noe tittel

Hallo alle sammen! No sitter jeg her i Velico Gradiste i Serbia. Jeg befinner meg ved bredden av Dunav elva, og kan skue ut over de romanske fjellene paa andre siden. Jeg har kommet et godt stykke siden sist jeg skrev, og jeg har opplevd masse nytt.
Jeg begynner med Budapest.
For en by. Det er i grunnen den eneste byen, saa langt, hvor jeg kunne tenke meg a vere flere dager. Her var det saa mye a se, saa mye liv, at en dag ikke var nok til a ta inn alt sammen.
Jeg traff ogsaa en veldig hyggelig russer paa hostellet jeg bodde paa. Vi hadde en lang sammtale om hva som skjer i verden rundt forbi. Det har tydeligvis vert store demonstrasjoner i Moskva, mot Vladimir Putin som igjen vant valget. Folk begynner vist a bli lei alt snusk og fanteri som skjer ved valgene, og naa tör de endelig a  vise sin missnöye.
Vi snakket en del mer om dette temaet og flere, og han virket som en veldig bereist og opensindig person.

Turen ut av Budapest gikk ikke like lett som turen inn. Det var masse trafikk og jeg syklet lenge paa en vei jeg trodde var feil, men var kommet for langt til a snu. Veldig glad for at jeg ikke gjorde det.
Selv om jeg til slutt kom ut, sa tar slikt brak og mas paa kroppen, og jeg var sliten og lei av sykling. Sa jeg satte meg ned paa en bar mitt ute paa den ungarske landsbygda og bestilte en pepsi.
Da ringte Karl!
Jeg kan ikke huske en telefonsamtale som har löftet humöre mitt slik som denne gjorde. Vi pratet i nesten en time, og lo og mimret. Han fortalte hvordan det er i Kina og jeg om turen sa langt.
De siste milene etterpaa gikk som en dröm.
Takk Karl Magnus!

Denne kvelden fant jeg meg et stort aapent jorde, og omkranset av siv satt jeg under den nakne nattehimmelen. Teltet var slott opp og sykkelen var ferdig "pusset".

Det er sa deilig a bare sitte paa det aapne jordet a se opp paa stjernene, med hundene bjeffende i byen bortenfor.
Du er paa vei ut i verden og er din egen herre.
Du er fri fra alt stress og mas, og alle forventninger.
Du skal oppleve og se, prate og le.
Du er fri, helt og totalt fri.

Jeg kom meg ganske raskt igjennom Ungaren. Til tross for en halv dag i Budapest brukte jeg bare fire dager paa a komme igjennom. Dette skylles dels rette veier og lite kupert terreng, og dels at utenom Budapest sa var det ikke sa mye annet jeg brukte tid paa a se. Jeg var ivrig etter a komme meg til Serbia. Dette var et land jeg hadde hört veldig lite om, og var veldig nysgjerrig paa folkene der. Ettervert som jeg nermet meg grensa var det ferre og ferre folk som snakket verken engelsk eller tysk. Jeg lurte litt paa hvordan dette ville bli i Serbia, men til min store glede er det en del her som kan engelsk. Det er vel ogsaa slik at de som kan engelsk er ivrigst paa a ta kontakt, fordi de vet de kan kommunisere.
Allikevel har jeg hatt mange fine samtaler paa serbisk og norsk, det skal jo ikke sta paa spraaket.

Jeg har ogsaa faatt meg masse nye venner i Serbia.
Unger. De er utrolig imøtekommende her. Jeg hadde akkurat rukket a spise pölsene og bananene min, da en hel flaak med unger kom strömmende til og svermet rundt meg og sykkelen min.
De spurte om alt!
Hvor kommer du fra? Hvor skal du? Hva heter du? Hva har du paa sykkelen din? Trenger du flere bananer?
Jeg kunne ikke annet en a smile og le og fortelle om alt de lurte paa. Jeg fortalte hvordan kompasset virket, hvordan jeg lagde mat, og om reisen min.
Og da jeg endelig kom meg av garde löp de etter et stykke og önsket meg lykke til paa ferden videre.
Unger er flotte:)

Jeg var ogsaa innom Beograd. Og jeg römte ut fortere enn jeg kom meg inn. For en by. Bare masse trafikk paa trange veier, og der det ikke var biler var det trapper. Jeg kjönte fort at dette ikke var byen for meg, som egentlig aldri har vert noe by menneske. Hadde tenkt a ta en halv dag her, men isteden ble det fullt fokus paa a komme seg vekk. Jeg tok meg ikke tid til a spise engang, enda det var flere timer siden sist.
Dette var unntakstillstand!

Sa na sitter jeg altsaa her. Jeg er snart i Bulgaria, og derifra er det ikke langt til Tyrkia. Jeg har begynt a lure litt paa hva jeg skal ta meg til naar jeg er der. Sannsynligvis blir det a ta det litt med ro. Kanskje sykle nedover langs kysten. Ta ting som det kommer, det er vell det jeg er flinkest til.

Denne turen sa langt har ogsaa faatt meg til a tenke paa hvor glad jeg er i vennene jeg har hjemme. Denne turen har allerede har gitt meg masse flotte erfaringer og opplevelser. Men det er de minnene jeg har fra venner som virkelig gir meg den gode varme fölelsen inne i meg. Det for meg til a le sa jeg griner mens jeg sykler paa landeveien.

Det a sykle i pös regnver og lyn og torden. Ta inn paa förste restaurant, og rope. Baguett! Pablemouse! (Baguett og grapefrukt). Og saa faa servert osteis.

A ga fra Sogndal til Örsta.

A padle ned Folestadalselva i en liten gummibaat halvfull av vann.

A svömme over en fjord, a bestige et fjell, padle et stryk, seile en skute bygget av elever paa folkehöyskolen. A klatre, sykle, löpe, le. Sta paa en scene, og falle ned fra den.
Alt dette og mer, sammen mer de beste venner i verden, det er det jeg virkelig husker.
Og naar jeg kommer hjem vil jeg fortsette  lage minner sammen med disse.
Men dere maa vente litt til, jeg har en reise a fullfore!

Har ikke faatt lagt inn sa mange bilder denne gangen. Ting gaar veldig trekt her. Legger ut flere neste gang.