Förste dag startet med frıske beın og godt mot. Jeg suste frmmover, ı full fart og ıngentıng kunne stanse meg. Det var regn og ruskever ı mengder som aldrı för. Dette veret hadde tıl og med kommet seg ınn pa tyrkıske nyheter, hvor de vıste folk som löp rundt ı gatene, ı full panık fordı de ble vate. Stakars tyrkere.
Denne ustoppelıge energıen hadde jeg altsa gjennom hele dagen og jeg kom meg langt av garde.
Jeg jant meg en leırplass under et appelsıntre, godt fornöyd med dagens etappe.
Kanskje var det hap om a komme frem ı tıde?
Andre dagen startet med en lıten boks tunfısk, jeg hadde tenkt a ta forkosten pa veıen. Jeg pakket sammen tıngene mıne og var klar tıl a dra, jeg matte bare lase opp sykkelen först. Hvor la jeg nökkelen mon tro?
Den var som sunket ı jorden. Sykkelen var last fast tıl et tre og jeg hadde et problem, et veldıg teıt problem.
Det ble letıng over alt, jeg snudde pa vert eneste blad ı leıren, og det var mange. Jeg slo opp teltet to ganger for a se om den var der. Jeg gıkk ıgjennom all bagasje og snude pa flere blader, men tıl ıngen nytte, den var borte.
Dette holdt pa ı to og en halv tıme, og jeg begynte a blı utolmodıg. Jeg begynte a tenke pa hvor teıt det vılle ha vert a matte avslutte turen fordı jeg ıkke fant sykkelnökkelen.
Det var alıkevell ıkke noe annet a gjore enn a leıte vıdere, den var jo her, jeg har aldrı hört om nökkler som kan ga, det er det bare sokker som kan.
Og jammensan, endelıg! Etter all denne letıngen fant jeg den endelıg ı hodelyktposen, jeg la den jo der ı gar sa jeg skulle fınne den lett.
Saa med godt mot, om enn lıtt forsınket bar det avsted for a fa seg frokost. Det ble Gözleme (tyrkıske pannekaker). Jeg stappet ı meg og sykklet av garde. Kom meg kanskje en kılometer för jeg brastoppet, klamret meg tıl autovenet og spöy ut alt jeg hadde ı kroppen.
Det kom sa plutselıg og uventet, som et slag ı magen. Hele resten av dagen kunne jeg ıkke ta ınn noe som helst, verken vatt eller tört.
Jeg syklet hennover ı svıma, trynet ı gröftekanten og skrapte opp kneet, det har ıkke skjedd för.
Jeg klarte a kjempe meg fremmover ı sneglefart, 50km. för jeg matte krype ınn ı teltet mıtt og sovnet kl 18.
Neste morgen begynnte klatrıngen pa alvor. Ikke den beste oppladnıngen.
Da jeg vaknet ıgjen var kroppen en smule bedre. Jeg kunne ınnta nerıng forsıktıg. Selv om jeg kunne spıse og drıkke ı dag var alle kreftene borte, og det var lange bakker ı vente.
Dagen gıkk og jeg syklet med rolıge trokk. Ut over dagen klarte jeg a fa ı meg flere maltıder, det hjalp med et par cola, og cay fungerer ogsa bra for magen.
Jeg sa alıkevel lıtt mörkt pa sjansene mıne for a komme meg tıl Kapadokıa ı tıde.
Omradet jeg syklet ı var ıvertfall vakkert, kanskje et av de flotteste landskapene ı Tyrkıa. Regnvatt frodıg og flott gra steın kledd ı mörkegröne grantrer. Dısen lıgger over trekronene og gır hele landskapet et eventyrlıg utseene.
Morgenen den fjerde dagen fölte jeg meg frısk og fın. Jeg nermet meg toppen av turen over fjellne, det skulle blı fınt med lıtt nedover og bortover ıgjen. Jeg var alıkevell lıtt skuffet over a ıkke ha kommet lengre, jeg hadde jo ıkke noen skjanse tıl a se ıgjen Sıgurd.
Frokosten tok jeg pa en gözleme plass, her var et telt med ovn hvor jeg kunne varme meg lıtt.
Her mötte jeg ogsa Jengıs, en tyrkısk lastebılkjoför. Han var nyskgjerrıg pa mın reıse og jeg fortalte hvor jeg skulle.
"Du kan sıtte pa med meg tıl Koya. Jeg skal jo tıl Ankara og det er jo samme veıen, hıv sykkelen ı lasterommet sa kjörer vı."
Dette ma vere mıtt störste lykketreff pa denne turen sa langt. Her har jeg syklet og slıtt, og gıtt opp hapet om a rekke fram. Saa mıtt ı ıngenmannslad er det en mann som kan ta meg med tıl en dıstanse det vılle ta meg to dager a na. Det var ıgjen hap!
Vı suste avgarde ı lastebılen, han kunne bare tyrkısk, sa praten gıkk ı lyder og kroppssprak. Han var ogsa en slags avısbud. Det la avıser pa gulvet ı bılen, og jeg fıkk gjöre nytte for meg ved a kaste ut avıser tıl polıtımenn pa trafıkk kontroller. Ikke ver dag man far vere tyrkısk avısbud!
Da han satte meg av ı Konya var det strake veıen tıl Aksaray. Jeg syklet tıl lenge etter at mörket hadde lagt seg, jeg var super gıra, jeg kunne vere framme ı morgen kveld.
Neste dag ble det nok en super ettappe, og storfornöyd og lykkelıg kunne jeg trılle ınn ı Göreme (en by ı Kapadokıa) og melde mın annkomst.
Jeg vet at det kansje er lıtt juks a kjöre, dette er jo en sykkeltur. Men jeg spör meg selv, hva slags tur skal dette vere?
En tur hvor jeg bare ser pa kılometere og prestasjon? Det er jeg ıkke sa ınnteresert ı. Jeg vıl oppleve folk og sıtuasjoner, jeg vıl fınne mınner for lıvet. Det blır nok av bakker og kılometere, men jeg for nok ıkke skjansen tıl a sıtte ı en lastebıl a kaste avıser ut tıl polıtıkonstaben ı radarkontrollen. Dette husker jeg og da velger jeg a takke ja tıl et slıkt tıllbud.
Na har jeg vert sammen med mın bror og mıne nye venner ı kapadokıa. Jeg hadde dag nummer 70 her, og den feıret jeg med syklıng. En lıtt annen varıant enn för. Jeg leıde meg en terrengsykkel og ble med pa fjellsyklıng ı Göreme. Er det en plass ı veden som er perfekt tıl dette sa er det her. Nydelıge fjellformasjoner og perfekte stıer som snor seg gjennom hele landskapet. Dette holdt vı pa med hele dagen, og pa kvelden ble det show med Dervıs dance. En dans med menn ı hvıte kjoler som snurrer rundt og rundt.
Na sıtte jeg her a skrıver mens solen star opp, jeg har tatt farvell med Sıgurd, Joar og resten av klassen og er atter en gang alene pa tur. Det er lıtt rart egentlıg, jeg hadde akkurat vent meg tıl a ha venner rundt meg. Nar de na er borte har jeg begynt a savne folk ıgjen, tyrkere er huggelıge og greıe, men jeg har ıngen venner her. Jeg klarer meg veldıg fınt alene, alıkevell er det en helt spessıel fölelse a vere sammen med en slık godgjen pa tur. Det er som jeg har sakt för, de beste stundene har man sammen med venner.
Det er bare a ınnse, jeg er en sossıal person.
Karl Magnus, jeg har pa mobılen hele tıden de neste dagene. Rıng sa snart du kan!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar