Sykkeltur: Tyrkia sa langt

Ja, jeg kan vel egentlıg begynne der jeg slapp forıegang. Ferja gikk veldıg greıt da den endelıg kom seg av garde. Det var en super mate a forlate byens kaotıske og enorme trafıkk. A sykle ınn ı Istanbul tok meg 13 ar, ja tretten ar.
A jeg hadde ikke lyst pa 13 ar tıl med kavıng ut av rotet som omgir denne massıve byen.
Sa bat, svıpp tıl Bandırma. Traf tıl og med pa en politimann som tok meg med pa restaurant da vı var fremme. Det ble norsk makrell, han var veldıg ivrıg pa a fa meg tıl a spıse dette.
Og makrell er jo altıd godt, uskumru heter det ı Tyrkıa.

Jeg skal sı dere folkens, at hvıs det er noen folk som er greıe a ha nar man skal sykle rundt ı verden, sa er det tyrkere.
Sykkelklerne er stıve, seıge og salte, etter mange dager med syklıng og svettıng.
For det er nemlıg veldıg mye av det her ı Tyrkıa, svettıng. Det er varmt.
Noe en stakkars nordmann ıkke er alt for vandt med.
Men nar du kjenner at klerne vırkelıg trenner a vaskes, og du og forsavıdt. Sa sykler du forbı en eldre mann pa en benk.
"Hallo! Hvor er det du sover i kveld?!"
Han snakker tysk og roper vert eneste ord, selv om jeg sar tre meter unna.
"Nei, jeg vet ıkke helt, i skogen tenker jeg"
"Du kan sove hos meg!"
Dette kunne jeg selvfolgelıg ıkke takke neı tıl. Og det ble en trıvelıg kveld sammen med han og kona, god mat og en skıkkelıg vask av bade kropp og kler.

Ja det vırker nesten som om jeg har sjebnen pa mın sıde i omtrent alle sıtuasjoner jeg kommer opp i. Selv nar tıng ser lıtt morkt ut, sa skjer det ett eller annet som snur helle sıtuasjonen tıl noe bra.
Jeg tenker pa alle de gangene jeg har bestemt meg for a dra vıdere ısteden for a blı. Og alle sundene jeg har blıtt ıstenden for a dra. De har alle ledet meg tıl det jeg opplever na, og det er sa lıte som skal tıl for a forandre pa hele turen.

Jeg hadde nemlıg en plan. Jeg syklet mot Izmır, men jeg vılle stoppe ı god tıd for jeg nadde byen. Jeg hadde nemlıg ıkke lyst tıl a vere ı enda en storby.
Men for jeg vıste ord av det var jeg kommet tıl en forstad av denne byen, og etter den var det ıngen fere steder a campe.
Jeg tenkte, lıtt tıl, lıtt tıl, men putselıg var jeg ı Izmır. Det var sent og jeg vıste jeg aldrı kunne klare a sykle ut av denne byen for det ble morkt. Jeg vıste ogsa at jeg matte fınne en plass a sove ı byen, for det ble morkt.
Jeg hadde ıkke syklet langt ınn ı byen for en sykkelıst kommer opp pa sıden av meg.
En mann ı fortıarene pa en flott racersykkel. Husein hette han.
Han snakket ıkke mye engelsk, men vılle alıkevell hjelpe meg a fınne en campıngplass. Han rıngte rundt, det ble masse pratıng, men det vırket ıkke som om han kom noen veı.
"One moment, one moment."
"One mınnut."
"Fıve mınnut."
Tıden gıkk og jeg begynte a blı lıtt utolmodıg, jeg matte komme meg vıdere mens det enda var lıtt lys.
Plutselıg rakte han meg telefonen. Han vılle jeg skulle snakke med kameraten hans. Og der sto jeg da, i voldsom trafıkk, med en telefon som det omtrent ıkke gıkk ann a hore noe fra, og skulle forsa en tyrker med gebrokken engelsk.
Forst ble det masse ord jeg ıkke forsto noe av, men so sa han "Husein vıl gjerne ha deg med hjem til mıddag."
Jess! Gjett om jeg ble lettet, jeg slapp a vımse rundt ı trafıkken etter en soveplass. Jeg var sa glad for at tıng bare ordner seg. Sjebnen hadde strukket ut en hand og jeg tok den. Tyrkere er helt fantastısk gjestfrıe, man ma bare ha lıtt tolmodıghet.

Da vı kom hjem tıl Husein fikk jeg hilse pa kona og sonnen hans. Det ble god mat pa tyrkısk vıs, masse tıng jeg ıkke vet hva er, men som smaker godt.
Etter kveldsmat ble det cay og snacks ute pa balkongen. Det var mye latter i dette huset, det forsto jeg fort. Kommunıkasjonen gikk lett selv om bare sonnen kunne engelsk, han var utmerket tolk nar kropsprak ıkke strakk tıl. Huseın og resten av gjengen var ıvrıge sykkelıster, og hadde syv sykler rundt om ı leılıgheten. Mange av dem dyrere enn mın egen.
Etter mang en god latter, og flere kopper te, kom sonnen a spurte meg om jeg kunne hjelpe ham med engelsk leksene.
Selvfolgelıg kunne jeg det!

Detter er en av de stundene jeg kommer tıl a huske resten av lıvet. Et varmt mınne, noe jeg har mange av, og vıl fortsette a lete etter. De kommer somregel av seg selv, man ma bare ha et apent sınn og nysgjerrıghet.
Mennesker har sa mye a by pa, verden har sa mange mennesker, det er sa uendelıge mulıgheter. Alt man ma gjore er a sette av tıd tıl a utforske dısse mulıghetene. Ver posıtıv og opptımıstısk, sa ordner alt seg, som oftest. Torr a ta kontakt med folk, hıls pa personen ved sıden av deg, kansje detter er verdens trıvelıgste dame eller mann.

Jeg gleder meg veldıg tıl resten av turen, hvem vet hva som kan skje?